Landslagstrener
Arbeidet med å finne en ny landslagstrener etter Åge er i gang. Her føler jeg meg ganske trygg på at NFF vil utarbeide retningslinjer og krav som gir uttrykk for hva slags trener vi ønsker. Det blir viktig å ikke la seg påvirke av den galskapen av forslag som florerer i media. Her ser det ut som det viktigste er at han har et stort navn og at han er dyr, og helst skal han være utenlandsk.
Vi har hatt utenlandske trenere før, kanskje dyre også, men de gangene vi har prestert ut over det en kan forvente, så har det vært med billige norske, og det har vært norske trenere med en tydelig og en felles fotballfilosofi, VM for kvinner i 95 med Even Pellerud, OL for kvinner i 2000 med Per Mathias Høgmo, bronse til U21 i 98 og EM sluttspill i 2000 med Nils Johan Semb, VM sluttspill i 94 og 98, og 5.plass for G19 i 2003.
Dette betyr naturligvis ikke at landslagstreneren må være norsk, men det betyr at han må kjenne de norske suksesskriteriene, og hvis han skal ha resultater må han tilhøre den tradisjonen som har gitt oss dem. Det finnes heldigvis ikke så mange utlendinger blant disse, Roy Hodgson er en av dem, men det finnes flere norske.
Tidspunktet er ugunstig siden de fleste aktuelle sitter med kontrakter i klubber. Alt er mulig å løse, men det vil koste. Nils Johan er ledig . Et bra valg etter min mening, men etter dårlig valg for Truls Dæhli, og min erfaring er at NFF er redde for media. Det har kanskje noe med sponsorer å gjøre.
Det kan også være en god løsning å vente med å ansette inntil kvaliken er over, men da må man finne en midlertidig løsning. Ut fra det som har skjedd til nå er nemlig mulighetene for en 2.plass i gruppa meget stor.
Da gjenstår å ønske NFF lykke til med prosessen, og mitt råd er klart:Finn den treneren som gir oss best resultater, det er nemlig ikke den samme som vil bli tiljublet i media.
Drillo
Se Åge Hareide trekke seg som landslagssjef her:
Permalink
Del med andreRosenborg
Jeg var i Parken og så RBK gjøre en bra kamp mot FCK. Det holdt dessverre ikke, for da utligningen kom, var RBK ute av E-cupen.
Med en femteplass i serien og en tidlig sorti i cupen, må konklusjonen bli: Nok en skuffende sesong.
Hvorfor RBK etter Nils Arne har gått fra å være norsk fotballs flaggskip til å bli en tilnærmet middelmådighet har sikkert mange og komplekse årsaker. Jeg skal ikke late som jeg er i posisjon til å uttale meg om disse. Men jeg tar meg den frihet og synse innenfor et område jeg har litt erfaring.
RBK har hatt mange trenere etter Nils Arne, ulike trenere med forskjellig fotballfilosofi. Det kan tyde på at det ikke har vært noen tydelig overordnet strategi på det fotballfaglige området.
Sist jeg var på Lerkendal opplevde jeg å høre at Nils Arne hadde gått ut på dato, skuffende naturligvis, ikke minst fordi jeg er omtrent like gammel sjøl. Det var imidlertid vanskeligere å få tak i argumentene. Nils Arne hadde en tydelig fotballfilosofi, ballen skulle framover, ikke for enhver pris, men nesten. Framdriften i datidas RBK vil jeg anslå til å være godt over 60%, det betyr at over 60% av pasningene ble slått framover. I dag er framdriften redusert til godt under 50%. Jeg understreker at jeg foreløpig ikke har gjort systematiske undersøkelser av RBK over tid, men baserer meg på synsing pluss noen stikkprøver.
Dette er en meget stor endring. Nå kan det godt tenkes at dette er en bevisst satsing fra den sportslige ledelsen i RBK. Det er mange som argumenterer for en mer ballbesittende stil, og mener det er framtidas fotball. Men mener man det i RBK? Er denne omleggingen et bevisst valg, og dermed et bevisst oppgjør med Nils Arnes filosofi.
Nils Arnes fotballfilosofi fungerte på 90-tallet, men ikke nå lenger.
Er det slik man tenker i RBK? Det er bare ledelsen i RBK som kan svare på det.
For øvrig var framdriften til RBK mot FCK på ca. 60%, men slik har den ikke vært tidligere i år.
Jeg er klar over at det også er noen som hevder at graden av framdrift er uinteressant, og at den representerer en avsporing fra det som betyr noe, nemlig individuelle ferdigheter.
Kanskje ledelsen i RBK er der?
Drillo
MER OM SPILLESTIL
Sesongen er slutt, og det betyr at også jeg kan benytte anledningen til å gratulere Stabæk, FFK, TIL, Glimt og VIF med sesongen. Men det er ikke årets Tippeliga som er tema for denne bloggen. Det skal dreie seg om årets cupfinaleseminar. Dette seminaret, i trenerforeningens regi ble avholdt på Norges Idrettshøgskole for 22. gang. Det er et seminar av høy kvalitet og samlet i år nesten 500 trenere. Programmet er stort med et brett spekter av temaer. For meg var det spesielt gledelig å se at spillestil er et attraktivt tema blant norske trenere. Jeg var med på en av hovedseansene om temaet, og deltok også på et av "dybdeløpene" på samme tema i en litt mindre forsamling. To portugisiske trenere, Jorge Castelo og Luis Pimenta, deltok i hovedseansen, og en mexicaner, Marco Garces, i ett av dybdeløpene, i tillegg til at flere andre nordiske deltakere tok ordet i debatten. Mye av debatten foregår naturligvis i pausene og i sosialt samvær på kvelden.
Jeg skal nå forsøke å belyse de tre posisjonene som utkrystalliserte seg i løpet av denne helgen.
For det første har vi de som er tilhengere av den gjennombruddshissige skolen. Vi argumenterer dels ut fra den forskningen som er gjort og med den praktiske erfaringen vi kan slå i bordet med. Alle norske lag med suksess de siste 15 årene har hatt trenere som tilhører denne skolen. Det dreier seg om RBK, A-landslaget, U-landslaget G19-landslaget og kvinnelandslaget. En grundigere argumentasjon for denne posisjonen kan leses i tidligere blogger av undertegnede.
Den neste posisjonen er representert av de som er skeptiske til meget stor framdrift og argumenterer med at det kan være nyttig å styre kampene i større grad ved hjelp av å hvile med ballen i laget, og bruker også psykologiske argumenter. De peker også på at ingen har blitt verdensmestere med "direct play". Det siste har de bare rett i hvis vi holder oss til herrefotball. Denne posisjonen er mer fokusert på å lære av de beste. Vi må spille som Spania. Etter å ha sett Island, Skottland og Nederland i gruppa vår er det ingen tvil om at Norge har vært mest gjennombruddshissig. Ved hjelp av personlig synsing vil jeg anslå Norge til ca. 70-30, Island til 60-40, Skottland til 50-50 og Nederland til 40-60. Spørsmålet blir om vi skal spille som Nederland, eller om vi skal nærme oss 80-20.Hvor stor betydning individuelle ferdigheter har for valg av stil er også en spennende del av debatten.
Men vi har også en tredje posisjon representert av NFFs mangeårige utdanningssjef Andreas Morisbak, og han har sine tilhengere. Det er SITUASJONEN som avgjør hvorvidt ballen skal spilles framover. Det innebærer at de anser debatten mellom posisjon en og to som unødvendig, sogar representerer et blindspor. Personlig mener jeg vel at de ligger nærmere posisjon to enn en, men det vegrer de seg for å ta stilling til. De er også skeptiske til språkbruken, og er lite begeistret for begrepet gjennombruddshissighet, og her har de stor støtte fra deler av media, som for øvrig har mistet helt interessen for spillestil de fire siste årene.
Dette var i korte trekk et forsøk på plassere frontene. Hvor store de ulike gruppene er, har jeg ingen klar formening om, og det vil sikkert være noen som ikke føler de tilhører noen av dem. Likevel sitter jeg igjen med en god følelse av at det var mange som plasserte seg i posisjon én.
Uansett håper jeg vi kan være enig om at motsetninger fører til innsikt og dermed kan bidra til større kunnskap.
Drillo
En mann uten nerver
Nok et hederlig tap?
1
Formynderi og farveblindhet
2
Norge - Island 2 - 2 - Hva nå?
2
Nøkkelen til VM-suksess
- Alt er snudd på hodet
1
EM - slik jeg har sett det
- Ingen har imponert
2
Spillestil og framtidas fotball - del 3
8
Spillestil og framtidas fotball - del 2
1
