MER OM SPILLESTIL
Sesongen er slutt, og det betyr at også jeg kan benytte anledningen til å gratulere Stabæk, FFK, TIL, Glimt og VIF med sesongen. Men det er ikke årets Tippeliga som er tema for denne bloggen. Det skal dreie seg om årets cupfinaleseminar. Dette seminaret, i trenerforeningens regi ble avholdt på Norges Idrettshøgskole for 22. gang. Det er et seminar av høy kvalitet og samlet i år nesten 500 trenere. Programmet er stort med et brett spekter av temaer. For meg var det spesielt gledelig å se at spillestil er et attraktivt tema blant norske trenere. Jeg var med på en av hovedseansene om temaet, og deltok også på et av "dybdeløpene" på samme tema i en litt mindre forsamling. To portugisiske trenere, Jorge Castelo og Luis Pimenta, deltok i hovedseansen, og en mexicaner, Marco Garces, i ett av dybdeløpene, i tillegg til at flere andre nordiske deltakere tok ordet i debatten. Mye av debatten foregår naturligvis i pausene og i sosialt samvær på kvelden.
Jeg skal nå forsøke å belyse de tre posisjonene som utkrystalliserte seg i løpet av denne helgen.
For det første har vi de som er tilhengere av den gjennombruddshissige skolen. Vi argumenterer dels ut fra den forskningen som er gjort og med den praktiske erfaringen vi kan slå i bordet med. Alle norske lag med suksess de siste 15 årene har hatt trenere som tilhører denne skolen. Det dreier seg om RBK, A-landslaget, U-landslaget G19-landslaget og kvinnelandslaget. En grundigere argumentasjon for denne posisjonen kan leses i tidligere blogger av undertegnede.
Den neste posisjonen er representert av de som er skeptiske til meget stor framdrift og argumenterer med at det kan være nyttig å styre kampene i større grad ved hjelp av å hvile med ballen i laget, og bruker også psykologiske argumenter. De peker også på at ingen har blitt verdensmestere med "direct play". Det siste har de bare rett i hvis vi holder oss til herrefotball. Denne posisjonen er mer fokusert på å lære av de beste. Vi må spille som Spania. Etter å ha sett Island, Skottland og Nederland i gruppa vår er det ingen tvil om at Norge har vært mest gjennombruddshissig. Ved hjelp av personlig synsing vil jeg anslå Norge til ca. 70-30, Island til 60-40, Skottland til 50-50 og Nederland til 40-60. Spørsmålet blir om vi skal spille som Nederland, eller om vi skal nærme oss 80-20.Hvor stor betydning individuelle ferdigheter har for valg av stil er også en spennende del av debatten.
Men vi har også en tredje posisjon representert av NFFs mangeårige utdanningssjef Andreas Morisbak, og han har sine tilhengere. Det er SITUASJONEN som avgjør hvorvidt ballen skal spilles framover. Det innebærer at de anser debatten mellom posisjon en og to som unødvendig, sogar representerer et blindspor. Personlig mener jeg vel at de ligger nærmere posisjon to enn en, men det vegrer de seg for å ta stilling til. De er også skeptiske til språkbruken, og er lite begeistret for begrepet gjennombruddshissighet, og her har de stor støtte fra deler av media, som for øvrig har mistet helt interessen for spillestil de fire siste årene.
Dette var i korte trekk et forsøk på plassere frontene. Hvor store de ulike gruppene er, har jeg ingen klar formening om, og det vil sikkert være noen som ikke føler de tilhører noen av dem. Likevel sitter jeg igjen med en god følelse av at det var mange som plasserte seg i posisjon én.
Uansett håper jeg vi kan være enig om at motsetninger fører til innsikt og dermed kan bidra til større kunnskap.
Drillo




